Det er en merkelig følelse å forlate sitt eget eventyr. Jeg har jo ikke akkurat forlatt det, men det har endret seg. Fordi planene våre er å selge Corky, har vi tenkt litt fremover. Vi hadde planer om å seile direkte til Martinique og finne ut hvordan vi best kunne profilere salget der, men tiden med Amanda og Sue var så hyggelig at Aslak ytret et ønske om å seile en stund ekstra med dem i Grenadinene. For meg var ikke dette noe problem, da jeg hadde stående tilbud om å seile med Tim nord for Martinique den samme perioden. Vi diskuterte litt, og kom frem til at det var en fin løsning for begge. Aslak ønsket se mer av de sørlige øyene og jeg ville få med meg de nordlige. Planen nå er å treffes på Martinique i midten av mars og gjøre skuta klar for salg. Dit kommer også pappa. Det blir uendelig stas!

På tross av at dette var et ønske fra Aslaks side, føles det litt rart. Jeg har startet et eventyr med han, og hadde jo forventet å ende det med han. Selv om jeg skal tilbake til Corky i mars, føles det litt endelig å ta med seg mesteparten av tingene sine til en annen båt. Alt er helt annerledes nå. Båten til Tim er mindre, vi er tre og to av oss er et par. Helt andre spilleregler. Alt høres, ser og føles mye mindre, og trangere, enn på Corky. Men jeg trives med det. Det er en annen type tur enn det jeg har vært på før. Guttene på denne båten er mer aktive i form av toppturer, sykkelturer og aktiviteter. Vi har kun ferskvann til matlaging og tannpuss (kjøpevann til drikke) og strømmen rekker ikke til å drive kjølen. Så dusjing, lading og andre ting jeg er vant til er byttet ut med nye rutiner.

Det er også en utfordring å være tre, når to er forelsket. Foreløpig har det blitt noen samtaler om organisering og så dro jeg mitt trumpkort ut av erme; jeg ladet iPaden og introduserte Sebastian til Plantz vs Zombies… Så har han på en måte fått seg ny partner, han også!

Vi er uiskre på planene fremover, men ser på mulighetene for å få visum til å seile opp til New York, så guttene kan krysse tilbake til Europa derfra… En dag av gangen!

It is a strange feeling abandoning your own adventure. Or, not abandoning as such, but altering plans to such an extent. Dued to our plans of selling SY Corky, we’ve sat down and talked about the future. The original plan was to sail directly to Martinique, and work on the sale the. With Sue and Amanda onboard things changed slightly. Aslak wanted to take some more time to sail the Grenadines with the girls and asked if I was ok with that. It’d mean one more month with Corky, but he was good with me flying up north to sail with Tim for a few weeks. I’m going back to overlook the sale of our boat, but for now Aslaks sailing in the South and we’re sailing in the North.

Sailing on Mamiti is another world from Corky. Everything is different. A whole different adventure. Both because it’s a much smaller boat, and because I’m now part of a twosome being part of a threesome. Different set-up, different rules. The boat is «see-all/hear-all», and the fresh water is for cooking only (and brushing teeth!). No showers, no fridge and no privacy. It takes a bit of getting used to. Being in love and living in a shoebox, is challenging too! We’re trying to work on the communication between the three of us, so that everybody feels comfortable. Not very easy, but we’re trying… I have resolved to pulling out a secret trumpcard from my sleve; I’ve borrowed Sebastian my iPad, and introduced him to Plantz vs Zombies It kept me on edge for just over a year.

As for future plans, we’re not really sure. Been talking about sailing to New York, but visa rules are complicated and stupid (personal opinion…)! For now we’re taking on day at the time! Updates will follow.

Tobago Cays er vidunderlig! Litt mye vind, men siden plassen er beskyttet av rev og korall er det nesten ikke bølger. TC er satt sammen av fem små øyer uten fastboende. Flere av øyene er egentlig bare sand, men stikker over vannet og har nydelige strender. Vi snorklet med skilpadder, svømte på korallrev og koste oss masse. Lange turer på korte strender og slacking i sola. Men unntak av at motoren streiket litt (Magnus på Trixi fikset IGJEN), var stedet perfekt og vi ankret der i tre dager.

Deretter gikk turen videre til Mayreau og skjønneste lille tettstedet du kan tenke deg. Vi traff på Lars fra Kristiansund som seiler alene på langtur. Veldig hyggelig lærer som ble med oss på middag og fikk noen ekstradeler til sin DuoGen av oss. Aslak og Amanda hadde turens fineste opplevelse da de traff på en kanonfull rasta på 60 om hadde en foruroligende og hjerteskjærende respekt for Celine Dion. Det BLE felt tårer (ikke aslak og amandas).

Neste på lista var Union Island. Vi prøvde å ankre opp men litt mye vind gjorde at vi bestemte oss om og dro til Carriacou i stedet (med et deilig lite stopp på Sandy Island).

Carriacou er en av de største øyene i Grenadinene og den største vi har vært på siden St. Lucia. Det betyr ikke nødvendigvis at det er det man normalt vil kalle «by» der. Hillsborough er en samling gater med pastellfargede hus, et par cafeer og massevis av frukt og grønt til salgs i vinduskarmene. Late søndager og hyggelige folk. Akkurat slik vi liker det. Paradise Beach er nok en deilig hvit strand som nesten er folketom, selv på mandager!

Vi planla og dra videre til Grenada et par dager etterpå, da Kjersti skal fly hjem derfra den 8. februar. Hun har vært med oss i tre måneder og vi kommer til å savne henne masse! Fantastisk flott jente å ha med på tur! Akkurat sånn du vil det skal være når du treffer folk på nettet som vil seile med deg.

Når Kjersti drar er vi fire på båten. Oss to og to amerikanere. Som dere sikkert har skjønt er planen å selge Corky. Den er litt stor for bare fetter og meg. Når vi ikke har flere besøkende, er det vanskelig for oss å klare å finansiere hele båten og tur på egenhånd. Vi håper å få solgt innen mars, men ting kan ta tid. Hurricane season begynner i mai/juni og da må båten være sikret et trygt sted. Sannsynligvis Martinique.

Aslak er usikker på hva han skal gjøre når Corky er «ute av våre hender», og jeg kommer til å seile med Tim fremover. Han er for tiden på Antigua og de er bare to på båten. Grunnen til at vi ikke fortsetter å seile alene oss to, er både økonomisk og praktisk. Skulle vi fortsatt alene ville vi ikke gjort lange kryssninger eller ligget i marinaer. Vi hadde hatt svært trang økonomi og holdt oss på anker. For oss er det enklere å legge båten i opplag og fortsette eventyret på andre vis. Forhåpentligvis blir båten solgt og eventyret gitt videre til nye eiere. Vi ønsker så sterkt at Corky skal fortsette på tur, men det blir ikke med oss. Hadde vi vært et par, hadde nok ting vært anderledes. Men som fetter og kusine blir det litt «trått». Som å henge med lillebroren din på verdens mest romantiske sted helt alene… I noen måneder! All honnør til Aslak, men vi har det ikke SÅ romantisk.

Akkurat nå er planen at Aslak seiler nordover og øyhopper med Sue og Amanda. Jeg drar til Antigua og seiler derfra mot Jomfruøyene med Tim (og Sebastian). På den måten får jeg med med øyene nord for Antigua også. Når Aslak og jentene kommer til Martinique, eller jentene drar fra båten, flyr jeg tilbake for å ordne med salg. Alle er fornøyd og vi krysser fingerene for nye eiere.

Moni, meg Sebastian og Synje på Tims båt

Jeg har også vært en uke på Antigua med Tim. Tre på båten er nok litt kjipt for Sebastian, men jeg håper (og tror) han trives i vårt selskap. Vi prøver å være trekløver og ikke bare tospann. Det er anerledes å være på Mamiti. Båten er mye mindre og har langt i fra den luksusen vi er vant til. Men, god stemning og litt velvilje gjør at det bare er hyggelig (så langt…). Jeg fortsetter såklart å blogge, bare fra ny båt!

Blir trangt med tre, men vi skal klare det!

Når man seiler rundt i Karibia (det er faktisk lov å si karibien også, men språkrådet valgte Karibia av de to for noen år siden) nytter det ikke å ha så mange planer. Vi har sneglet oss sørover fra St.Lucia i snart tre uker. Alle øyene her nede ligger ved siden av hverandre, så å forflytte seg mellom dem tar ikke mange timene. Det lengste strekket var fra St. Lucia til Bequia. Vi hoppet over St.Vincent fordi øya skulle være så lik de vi har vært på tidligere. Vi kan jo alltids svippe innom på vei nordover igjen.
Bequia var første øya vi besøkte i Grenadinene. Selve øyriket Grenadinene består av rundt 25 små øyer hvor av kanskje 9 er bebodd. Men, bebodd er å ta hardt i. De fleste er sesongbeboere og ingen vil vel kalle seg lokale på de fleste av dem. På Mayreau foreksempel bodde det 315 mennesker hvor av kanskje 300 eide eller jobbet innen servering. Hvert hus så ut til å ha en «restaurant» eller «bar». Nok en gang å ta hardt i. Hvis man har tre stoler og en åpen dør, kan man henge opp skilt med «restaurant» på. Fantastisk sjarmerende. På samme måte kan man legge frukt og grønt fra hagen i vinduskarmen på kjøkkenet og henge opp skiltet «supermarked».

Alle øyene har perfekte hvite sandstrender som slikker seg langs kysten. Den ene vakrere enn den andre. Og stort sett helt øde. En turist eller to ligger kanskje i den ene enden, men man kan stort sett plassere seg slik at det eneste man ser er palmer, hvit sand og turkist hav. Som i en drøm. Akkurat slik man vil Karibia skal være.

Vi ankom Bequia tidlig en morgen og la oss på en bøye i Admirality Bay. Bukta ligger utenfor den eneste «byen» på øya. Byen har tollkontor, en gate, noen restauranter (av den vanlige typen) og noen butikker. Helt utrolig nydelig lite sted. Hvis noen skal ta for seg bare en øy i Grenadinene, anbefaler jeg base på Bequia. Det går ferjer til de andre øyene og selve Bequia er stor nok til å gå turer (men ikke større en 18km²), finne øde strender og bra hotell. Vi ble nok litt forelsket alle fem i denne fjonge lille plasse.

Fra Bequia gikk turen videre til Mustique. Vi hadde lest mye om øya og gledet oss. Så vidt vi visste var det en favoritt blandt britiske kjendiser, grunnet nydelige strender, vakker natur og variert landskap. Øye er privat eid og mange av de som har litt mer å rutte med enn oss har kjøpt seg feriebolig her. Man betaler 200EC (ca 400NOK) for tre netter på bøye. Det er minimum.

Så fort vi hadde festet Corky til bøya kom administrator og tok betaling (som vanlig). Vi visste om 3 dagers regelen og var forberedt på det. Det vi ikke var forberedt på var de øvrige restriksjonen. Fordi det var kongelige på øya (Prins William med kone og svigerfamilie) var det fotoforbud på hele øya. Det var også ulovlig å bevege seg utenfor strandpromenaden. Det viste seg at både Mick Jagger og Robbie Williams også var der på ferie. Vi tilbragte to dager i bukta før vi gav opp og dro videre. Det er ikke like gøy å besøke en øy når man ikke får ta bilder eller bevege seg. Vi fikk sett de kongelige, men var to timer for sent til å spise middag ved siden av Hr og Fru Williams. To av de andre norske båtene hadde truffet han. Jeg er fremdeles litt bitter…

Selv om vi hadde en dag igjen, seilte vi videre til Canouan. Vi visste lite om øya og fikk en dårlig start da lokale fiskere kjeftet oss huden full ved ankring. Det er ganske vanlig her at små båter kommer ut når man er på vei inn i ankringsområder. De «hjelper» med feste til bøyer og krever penger for å ha assistert deg. Vi har lært oss å avvise dem høfflig, men det er ikke alltid like lett. De «hjelper» uansett og krever betaling. Dette er altså IKKE jobben deres. Det finnes bøyefolk som får betalt for selve bøya. De utbytter bare seilere og irriterer oss ganske mye.

Etter endel frem og tilbake havnet vi på ei bøye et stykke fra stranda, men ganske kjip setmning ombord. Krangling med lokale er ikke måten å avslutte et seilas på. Vi tok en liten time-out og bestemte oss for å gå i land like ved båten og spise en bedre middag.

Nydelig mat og hyggelige selskap ble avbrutt av en litt dramatisk slutt på kvelden, da feste til bøya røyk mens vi var i land. Vi så Corky drive rett mot en katamaran som lå bak oss og hørte smellet da den traff. Heldigvis for oss er Corky laget av kevlar. Noe som gjorde at skroget vårt ikke fikk en eneste skade. Det var litt verre med katamaranen, men vi er forsikret. Franskmennene som var ombord var fantastisk hyggelige og hjalp oss masse både i redningsaksjonen og med papirer i etterkant.

Corky ble flyttet til en ny bøye og vi la ut begge ankerene pluss holdt nattevakt. Bare så vi skulle få sove. Natten etter klarte vi slite nok en bøye og bestemte at dett var dett. Nok uflaks for en øy. Dermed seilte vi videre til Mayreau og Salt Whislte Bay.

Bukta var blitt anbefalt av flere, og jeg skjønner godt hvorfor. Nydelig strand med palmer som bøyde seg utover havet og helt tomme strender. Paradis slik man forestiller seg det. Vi var selvfølgelig skeptiske til bøyene og sjekket uten å føle oss trygge. Så etter å ha utforsket øya litt dro vi over til naturreservatet Tobago Cays. Tim hadde vært der noen uker tidligere og sa det var et «must». Så nå ligger vi på anker (sjekket flere ganger og føles veldig trygt) like ved den norske båten Trixi (gutta fra nyttårsaften). I morgen er det snorkling og utforsking!

Jeg innrømmer at jeg ikke har vært spesielt flink til å blogge i det siste. Det er ikke fordi jeg ikke har hatt tid eller ting å skrive om. Vi bare koser oss sånn… Det er nye mennesker, nye steder og nye opplevelser hver eneste dag. Vi smiler, ler, soler og svømmer. Vi får nye venner, og til og med nytt crew!

Etter bursdagsfeiring i Rodney Bay dro Tim og Mamiti videre via Martinique til Dominica. Sebastian som seiler med han har en liten drøm om å kjøpe egen båt og seile videre på egenhånd. Før de dro tok han en spasertur i boatyard hvor alle båtene til salgs og fiks ligger. En ganske sød lide båt lå helt alene og fristet litt. Han fikk ikke sett så mye på den, men vi tok en runde dagen etter de hadde dratt. Lille båten hadde da fått eieren sin ombord. Eieren var Christopher Romero. En fantastisk søt fyr fra Bar Harbour, Maine. Vi ble fort venner og inviterte han på spagetti. Han tok med seg fem venner til og det ble en utrolig hyggelig kveld. Vi ble hengende med Amerikanerene dagen etter på noe som heter The Jump Up. The Jump Up er en gatefest med grilling, dansing og moro.

Hele gjengen ble invitert til å seile med oss sørover til Marigot Bay (nydelig bukt med paradis strender) og videre til Soufriere (der jeg hadde vært en uke med Tims båt). Etter tre dager med besøk bestemte Sue og Amanda seg for å seile videre med oss ned til St. Vincent og Grenadinene. Herlige jenter (på tross av at de er amerikanere). Vi stortrives med dem ombord!
For tiden ligger vi på en liten øy som heter Bequia. Jeg er offisielt forelsket! Øya er 18km² og de 6000 innbygerene er veldig hyggelige (skjærer alle over en kam her…). Ikke noe mas om penger eller tjenester. På St. Lucia kom folk bort til deg, fortalte deg hvor nærmeste restaurant var eller viste deg veien -for så å kreve betaling for det. Ikke her på Bequia. Husene er små og pastellfargede, strendene er hvite og prisene er helt ok. Nydelig!

Planen er å seile sørover via Mayreau og Tobago Cays til Grenada hvor vi må slippe Kjersti fri. Vi har egentlig ikke lyst, for hun er flott å ha på Corky. Jeg mistenker at hun ikke er spess gira på å hjem å skrape is, men hverdagen kaller (på noen av oss).

Som dere kanskje har fått med dere på Facebook er Corky lagt ut på finn.no. Etter at vi ble to måtte vi endre planer. Å seile Corky men kun to i mannskap er ikke ideelt. Vi har jo seks doble lugarer og fire bad. Det trenger vi ikke. Dessuten kan det ta månedsvis å selge skuta, så vi tar bare forhåndsregler. Turen er slettes ikke over og vi har ingen planer om å forlate paradis enda.

Hvis båten blir solgt, er planen så langt å seile med Tim en stund. Han skal virre rundt her til juni og vi er velkommen til å gjeste der. Aslak drar vel videre på eventyr i USA. Han drømmer om å kjøre bil eller motorsykkel rundt omkring, så hvis vi får litt penger for Corky (ikke går i minus) blir vel det neste kapitel for han. Jeg holder meg her til det blir sommer i Norge, så ser jeg hvor jeg drar. Har jo planlagt å være ute i to år, så å flytte hjem står ikke høyest på ønskelista. Hvem vet hvor jeg ender opp i 2012, men det blir nok spennende!

Hva skal man si? Sola skinner, jeg har solbriller på, vannet holder 28 grader og jeg har fått hjemmelaget kake til bursdagsfrokost…

Av og til går livet sine egne veier og man må stille inn GPSen på nye koordinater. Nyttår ble ikke feiret på St.Lucia som planlagt, men vi fortsatte å ligge motorstrandet på Barbados. Delene hadde kommet til øya, men måtte monteres og testes. Sånt gjøres ikke over natta i Karibien. Heldigvis var vi ikke alene. Både SY La Vie (http://langtur2011.wordpress.com/) og SY Trixi (http://www.sailingtrixi.com/) hadde kommet og ankret opp ved siden av oss. Fantastiske mennesker fra henholdsvis Tønsberg og Drammen. 11 nordmenn feiret nyttår med hvit sand mellom tærne, fyrverkeri og fri bar (nok en gang). Etter uendelig mange timer med hygge og dårlige gin tonics ble kvelden avsluttet med en kristen dance-off konkurranse kl 0600 på kvisten. Praise danseskole kan det der med å feire nyttår med pølsefest og hip-hop. Så lenge man står stille, ikke røyker og utviser nogen lunde edru atferd.

Det nye året startet uten iphone, men med nye venner og grillfest 1. januar. Telefonen med alle nummer og meldinger man veldig gjerne skulle ønske man kunne beholde, ligger på 7,7m i Carlisle Bay. En gammel ødelagt Nokia har blitt nødløsningen, så meldinger kan sendes og mottas, men ingen samtaler da mikrofonen er ødelagt.

2. januar kunne vi endelig sette kursen for St. Lucia. Vi fikk hjelp av guttene på Trixi før avgang og fyllte opp vanntankene til randen. Så ble de satt av og Corky gikk mot nattseilas. Latterlig teite bølger skvulpet fra alle kanter og vinden bikket 28 knop. Det er ærlig talt den mest rotete suppebollen jeg noen sinne har satt mitt skrog i. 17 timer senere rundet vi toppen av øya med grei vind i seilene og første overfart som trespann. Når Rodney Bay nærmet seg bestemte vi oss for gå siste nautiske for motor. Men, som mange av dere allerede vet, kommer motortrøbbel sjeldent alene og vi hadde ikke sjans til å kjøre den i gang. Det viste seg at starteren hadde bukket under da kjølesystemet røyk og saltvann i tannhjulene gjorde utslaget. Med seil helt inn i bukta ankret vi opp og hentet hjelp i lettbåten. Vi hadde blitt anbefalt marinaen av Tim (han fine på SY Mamiti http://www.mamiti.de) og ble liggende side om side med alle World ARC båtene.

Nå må det jo nevnes at St. Lucia var interessant av andre grunner enn bare strender og vakker natur. Etter en dag med guttene på Mamiti, kan man vel avsløre at enkelte i de to crewene hadde bedre kjemi enn andre. Ikke at noen hadde dårlig kjemi, men uttrykket «tø min!!!» ble ytret ganske tidlig i bekjentskapet. Det har gått mange tekstmeldinger mellom de to båtene og det lokale simkortet fra Lime har fått kjørt seg. Tim er tysk og eier av Mamiti (sammen med sin far og sin bror). Han seiler rundt på samme måte som oss sammen med kompisen Sebastian. Siden Corky hadde blitt liggende både jul og nyttår på Barbados, var avtalen at jeg skulle komme til sørkysten av øya der Mamiti lå og vi to skulle ta et par tre dager sammen på land for å bli bedre kjent. Uten å gi for mye detaljer, kan man vel avsløre at det skal vanskelig gjøres å forverre kjemien i en suite med privat basseng, utsikt over en karibisk bukt og himmelseng…

Så den siste uken har blitt tilbrakt sammen med mannskapet på Mamiti både her i Rodney Bay og lengre sør på øya. Tim og crew skal seile videre nordover, mens vi skal sørover. De valgte å utsette avreise til 10. slik at vi kunne feire min bursdag sammen ved midnatt. Nok en gang imponerte tyskeren med gavedryss, champagne og hjemmebakt kake på senga. Lurer på om jeg beholder denne…

I kveld skal jeg feire med Aslak og Kjersti. Litt sliten etter nattens feiring, så det blir rolig middag, litt planlegging og kanskje litt Blokus.

Vi har også møtt en utrolig hyggelig familie på SY Perle (http://blog.mailasail.com/perle). Guttene Aksel (5) og Jakob (7) er fantastiske unger som nettopp har hatt bursdagsfest med meg på Café Olé. Skulle ønske Sivert var her og kunne bli kjent med dem!

Da var det klesvask og seilfiks som gjenstod før vi seiler sørover og forhåpentligvis treffer på Trixie rundt Grenadinene.
Sola skinner på meg…

K

OK, her er greia… Uansett hvor man er og hva man bedriver, blir man frustert hvis man ikke kan bevege seg fritt. Selv om det er fint på Cuba, er jeg ganske sikker på at det er et skår i gleden å ikke føle friheten ved å kunne gjøre som man vil. Så selv om vi ligger 50m fra hvite sandstrender, surfebølger og beachbar, er det frustrerende å vite at vi ikke har noe valg. Mistet tråden? Vi starter fra begynnelsen.

Ved soloppgang den 17. desember kalte vi opp pilot tårnet hos havnevakten i Bridgetown, Barbados. Vi hadde krysset Atlanteren i solskinn, perfekt vind og minimale bølger. Noen kaller det flaks, andre insisterer på at det er pur dyktighet. Jeg velger en mellomting. Vi er flinke til å sjekke GRIB filer hver morgen. Vi følger de «trygge» vindkulene. Og vi prøver unngå såkalte squalls (mini-stormer som herjer rundt). Men, litt flaks er det også. Vi har streife borti to-tre squalls, men sett på radaren at det har vært helt i ytterkant og derfor sluppet unna med til sammen 30 min regn på 21 døgn. Vi tangerer gjennomsnittet i tidsbruk over vannet og har hatt en gjennomsnittsfart på 5,6 knop. Noe som slettes ikke er galt for en 50′ med vinden rett i ryggen.

Corky har imponert oss. Vi var skeptiske til medvind, men jaggu gikk det ikke over all forventning. Vi har røket to taufester, revnet et storseil og slitt fallet som holdt bommen oppe. Alt svært udramatisk. Det skulle vise seg at vi hadde vært svært heldige, da alle vi møtte hadde havnet i mye mer vær. Det som møtte oss i Carlisle Bay etter vi hadde tollet inn var brukne bommer, fillete seil og ødelagte ror. Vi klapper oss selv på skuldra og føler vi har gjort en god jobb både med forberedelser og sikkerhet underveis.

Innsjekking gikk forsåvidt fint. Det var verre med utsjekking av Christian og Brit-Helen. De skulle mønstre av for å ta seg videre sørover til Trinidad. Det er ikke bare-bare å mønstre av en seilbåt på Barbados. Etter flere timer på tollkontoret endte det med at Aslak måtte signere et brev som sa at SY Corky stod ansvarlige for besetningen til de var akseptert inn i nytt land. De tok også passet hans i «varetekt». Heldigvis er Christian og Brit-Helen hederlige folk som er hjertelig velkommen i et hvert land, og Aslak fikk tilbake passet sitt etter noen dager.

Vi brukte tiden som trio på å få nye venner. Andreas og Petra på SY Bonafide serverte kaffe til både oss og de tre guttene på SY Mamiti. Begge båtene er tyske og folka ble fort våre nye venner på Barbados. Vi dro med oss Andreas og Tim på dykketur, og hadde en herlig kveld med fri bar og middag på The Boatyard. Mamiti skulle seile videre til Grenadinene dagen etter, mens Bonafide ble noen dager til før de satte kurs mot St. Lucia. Begge båtene skal feire nyttår på St. Lucia og det ser ut til at vi følger i deres kjølvann. Ny besetning mønstrer på Mamiti og så vidt vi har forstått er det nyttårsfest i Castries. Rapport kommer!

Etter at Mamiti var dratt, bestemte vi oss for å flytte Corky bort i havnebassenget for å fylle opp tankene med ferskvann. Vi måtte inn der cruisebåtene henger og ligge som et tomt pistasjenøttskall og duppe mellom de enorme skutene. Med såpass store tanker tar det litt tid å fylle og vi lot motoren gå for å lade batterier og å ha litt kontroll hvis dønningen ble for voldsomme. Etter to timer var det fullt -til vår store fortvilelse både i tankene og i HELE bunnen på båten. Alle gulvplatene lå og fløt. Batterier var druknet, og bilgepumpen hadde kortsluttet. En kjapp gjennomgang av alle skroggjennomføringer pekte oss mot motoren og kjølesystemet. I minst to timer hadde alt saltvann blitt pumpet rett inn i båten, i stedet for tilbake i havet. To timer utgjør omlag 4000 liter. Uten mulighet for å pumpe det ut automatisk. I 38 grader. Vi øste som gale. Tilbake på anker i bukta gikk de neste tre timene til hektisk jobbing og svetting. Tre timer, tre bøtter og tre fortvilede nordmenn. Og å ikke ha strøm grunnet kortslutningen, hjalp jo ikke på situasjonen. Lyspunktet var at vi kunne spyle oss i ferskvann etter jobbingen. Stemningen var ikke på topp, kan du si!

Nå har vi ventet i 10 dager på deler til motoren. Uten å kunne flytte på oss. Uten å kunne kjøre motor for å lade batterier (som har tørket nok til å lade). Og uten å kunne dra til Bequia til jul.

De fleste norske båter i Karibia drar til Bequia til jul. Det er liksom en tradisjon og har vært vår plan hele tiden. I stedet ble vi værende på Barbados. Vi spanderte på oss en ny gassgrill og gikk for julegrillfest med pakker, riskrem og marsipangriskonkurranse. Slettes ikke så galt som du kanskje tror! Vi har jo skilpadder utenfor vinduet, Bottom Beach en liten busstur unna og kino hvor vi er de dessidert hviteste. Kino på Barbados er forøvrig en opplevelse. Folk roper, klapper og ler på de merkeligste steder. Fantastisk underholdningsverdi! Selv når filmen er Mission Impossible (4?5?).

Nå sier FedEx på nettet at delene har ankommet Barbados! En norsk brønnbåt har lovet å hjelpe oss med sveising og hvis alt går etter planen, forlater vi øya i morgen kveld. Kursen er satt mot St. Lucia og nyttår i Castries. DA skal jeg kline!

K

A train leaves Oslo heading for Trondheim at 200km/h. At any given point during the journey your task is to through a coin out the window of the moving train and hit a target placed anywhere along the route (and either side of the tracks). Heard analogies like this before? Probablilty and winning the Lottery and stuff…

Now; adapt the picture slightly. A 50′ sailboat leaves Tenerife heading for Barbados at 5 knots an hour. At any given point during the 2800 mile crossing a 17cm flying fish should jump out of the Atlantic, aim for a 15x20cm hatch on the passing ship. When having entered the hatch, the fish should aim DIRECTLY for the peacefully sleeping blond girl. The chances of that happening are probaly LESS than winning the Lottery.

Last night I won the Lottery. Or rather; the fish did. After six hours or duty I’d only had about two hours of sleep when a splash of water came in the hatch. Or so I thought! Leaving the hatch open is a gamble, but hardly any waves and no rain on the GRIB forecast (weatherfiles we get daily), made me risk it. Half asleep I could feel the water gushing in. I jumped out of bed to close the hatch when I realised no water was comming in, but a large flying fish was wiggeling its way around my sheets. Only 50% awake and very confused I put on shorts and went upstairs to request assistance. My cousin (not wanting anything to do with stuff that live in the sea in general) refused to help, so my hero of the night became Brit-Helen. Her fish-removing skilles are very much appreciated

I still find the crossing boring. A few chats on the VHF and a nice visit from some french boy smack-bang in the middle of the Atlantic brightens up my days, but don’t make it worth while. I can’t wait to get to Barbados with no plans, no time we have to be where we don’t have to go. I want to meet other sailors and see if there are as many pensioners over there as there is in the Med. I want them to be our age. I want them to be fun.

The only plan I have for the Caribbean is tanning, swimming, diving and learning to use my kite. A 35 year old diver/kite instructor would be nice to «bump into»…

As for now, I’m glad my brain works the way it does. All these blogs are «written» on nightshifts in my head. I ponder, hold conversations, think up ideas and think up scenarios for the future. They change every day and if anybody could ever read my mind, they’d probably think I was crazy and would have me commited. «What do you mean had-a-long-talk-with-John-Mayer-yesterday?».

Luckily the weather is getting warmer by the hour. I’ve stopped using my Kari Traa one-piece, and hopefully the Mustos can be packed down within a few days. I hate sweating as much as I hate freezing, but I do like warm better than cold. Let’s just hope I get acclimatised quickly!

Oh -if you guys don’t mind; I’ll start blogging in English. Meeting all these new people makes it so much easier to share info. Just holla if you find it outrageous, and we’ll figure out a way to remain friends.

Update on the «Atlantic resolutions», you ask? Well… I don’t know that many more spanish words, but the not listening to music and trying not to think too much, is working out well! As for the six-pack… Not sure that’s ever gonna happen

K

Right. I’ve got a bone to pick with all of you who ever said that crossing the Atlantic is amazing and lifechanging and mindblowing. ARE YOU OUT OF YOUR FREAKING MINDS? It’s truely boring… So far we’ve broken a slider for the genoa, split our kecks (main sail), snapped the boom fall clean off and I’ve officially been petrified for about four days. Not because of the slider or the sail. That I’m ok with. We fixed it and sail just as well. But for the first four days of the crossing, my body reacted with nausceating fear. I kept thinking about how my sister was gonna let my nephews know that I died, and how everything from sails to hull would probably break. When the sail actually did, I was nowhere near panic. We just reefed and sailed on until seas were calm enough to swap for a new main. During the daylight hours, my panic seemed to abate. But soon as dark fell, I lost all apetite, became nauseous and retired to my cabin for panic attacks. It was strange, tho. Because I never felt anything like it before. During our countless days of sailing and even on «lonely» night shifts. Nothing even close to this overwhelming feeling of fear and panic. It was all irrational aswell. We were well prepared, well secured and the weather was great 24-7. But however much I told myself that we were ok, I still got that feeling as soon as night fell. Luckily the feeling subsided after about four days and by day six, was gone all together. I can’t explain it or rationalise it, but I guess that a combination of the monster-proportions of the distances and depth, combined with the fact that once out there, there is no way back, makes sense.

My shift today has been anything but bad. Still, I would call it slightly boring. I was doing three hours on port helm in great sun, with 18 knots tailwind and minimal waves. What we’d generally call smooth sailing. We were doing an average of 6 knots and I had my «put-on-make-up-and-have-a-beer-before-going-out»-list on shuffle. I generally find that upbeat and noisy in the fashion of Beastie Boys works better than say Westlife, when it comes to handeling the fear (I would not want it to return now, would I?). I long ago discovered that the so called feeling of «serenity and freedom» that comes with sailing long passages, gets old REALLY quickly with me. I tend to finish my profound thinking about 30 minutes into the shift and after that my train of thought usually stops at stations like «Does Hakelund still love/hate Smack That! ?», «In how many different countries have I driven a car (literally)» – 13 including Wales, «In how many countries have I driven a car (metaforically)» – 7 including Wales, «Is Avril Levine related to Adam Levine?» (later dismissed on account of spelling), «If Jimmy Cornell is Chis Cornells dad, they might be my new favorite family».

Then after about 30 more minutes, I start calculating the days, miles, hours and minutes until we might reach Barbados. Right now it’s around 2000 nautical left. Which means about 350 hours, or 14,5 days, making it a total of 22 for the crossing. Do you know what I could have seen in 22 days? American kids see ALL of Europe in 22 days. But we chose to see sea. Every day for 22 days. Nothing but sea and each other. What on earth is intriguing about that? I’m not complaining. I chose to do this -and I did it. It can be checked of the list. But for me, it is probably the first and last world ocean crossing I’ll ever endure.

For now, that is all I’m gonna write about crossing the Atlantic (or as I like to call it «2600 miles of i-could-have-spent-these-three-weeks-SOOOOO-much-more-productive») in fear of stepping on anybodys toes.

Har du noen sinne tenkt på hva du hadde handlet hvis du ikke fikk gå på butikken på en måned? Det har jeg. I går. Ikke nok med at jeg måtte handle for en måned, men jeg måtte tenke for fem personer. Det er altså ingen spøk å handle alt fem mennesker skal fortære på en måned.

Vann er vi safe på. Vi vet at vannet i tankene våre holder i omlag fire uker når vi er fem på båten. Det har vi testet ut. Det holdt forbausende lenge og for hver dag som gikk ble jeg mer og mer imponert over hvor drøye de tankene var. Vi har to tanker på 800 liter, samt at vi nå kan supplere med ferskvann fra watermaker (lager ferskvann av saltvann). Hadde de ikke vært så dyre, mener jeg bestemt at det hadde vært løsningen på 70% av verdens problemer (hvis man holder religiøse konflikter utenfor). Regelen på båten er vel at vi bør drikke 3 liter vann hver, hver dag. 3X5x30 er 450, så da har vi 1150 liter å vaske oppi, dusje i eller lage mat og kaffe med. Det er plenty. Mat er et kapitel for seg selv.

Etter tre måneder med «hopping» i Middelhavet, vet vi ganske nøyaktig hva vi bruker av diverse standard-ting. Vi har alltid et godt lager med hermetikk. Både bønner, erter, mais og frukt funker kjempefint i massevis av retter. Vi har ganske stor frys, så kjøttdeig, kylling og bacon kjøper vi inn der det er bra og rimelig. Vi vet også at melk er fint å ha til frokost. Den langtidsmelken man får kjøpt har aldri vært min favoritt, men jeg har funnet ut at skummetmelk smaker supert hvis den er god og kald. Til matlagning bruker vi melkepulver der vi kan. Ost går det mye av og det har vi funnet ut at holder noen uker så lenge de er vakuumpakket. Etter vi åpner den forsvinner de ofte i løpet av en liten uke.

Så når jeg i går skulle til Carrefour på Tenerife for å handle til overfarten hadde jeg en lang liste organisert etter avdelingene i butikken. Ferskvarer for seg, melkeprodukter, og tørrvarer. Vi har i tillegg fått en vegetarianer ombord, så planleggingen min var litt annerledes enn normalt.

Etter tre timer mellom hyllene (Christian gjorde en formidabel innsats som mann på handletur) endte vi i kassen med to handlevogner med topp. Vi hadde melk, yogurt, ris, pasta, bulgur, couscous, kjøttdeig (til fire), cornflakes, ost, epler, rugbrød, skinke, kyllingfileter (til fire) og appelsiner til å mette en middels stor landsby i Eritrea. Fordelen med at vi har gjort dette et par ganger og begynner å kjenne butikk kjeden, er at vi vet hva som smaker godt av deres egne produkter. Både yogurt, smør, pasta og fløte er griserimelige og supre Carrefourprodukter. Så enden på visa er faktisk at fem personer spiser det jeg vil kalle off-shore gourmet i en måned for under 3000,-. Og det tre måltider om dagen! Det er seks kroner måltidet det. Og middagsplanen ombord inneholder både cannelloni al forno, risotto al funghi og kremet biffsnadder med rotmos. Det er ikke mye tørt brød og vann på dette mannskapet!

K

Det er ikke det at jeg er en hai på å trene. Men, planen var jo å få i gang en slags rutine på havet. En liten 20 minutters økt jeg kunne gå gjennom hver dag, siden jeg ikke hadde så mye annet å ta meg til.

La meg få en ting klinkende klart for dere; det ble med intensjonen. Hva i all verden skjedde? Har har jeg 2×9 timer i døgnet til å gjøre hva jeg vil. Totalt 18 timer til å drive dank. 14 hvis man tar høyde for 2 timer matlaging og 2 timer med annet seilfjas. 14 timer jeg kan fylle med hva jeg vil. Jeg kan lære meg nye språk, trene på meg en six-pack på no-time, lære meg å spille et instrument eller lese tonnevis av interessante bøker. Og hva gjør jeg? Jo, jeg gjør «ikke no». Jeg pusler rundt skravler litt sover, soler meg og hører på podcasts. Dette må jeg da kunne gjøre noe med?

Jeg har en gylden mulighet til å skaffe meg flatere mage, klokere hode og bedre gehør. Hvis du tror alle de andre har flotte rutiner og egenskaper de tilegner seg (utenom seilerfaring), er det bare å tro om igjen. Jeg er ikke den eneste med uoppfylte resolusjoner. Kanksje det er fordi alt er blitt så rutine i seg selv? Man merker at jo mindre man bedriver, desto mindre energi har man. Jeg må ta meg selv i nakken og gjøre noe med det. I kveld skal jeg lage en liten plan. Ikke en sykt omfattende liste med oppgaver til meg selv, men en intensjonsplan om kanskje 2-3 ting jeg skal gjennomføre hver dag. Det kan være å lære meg fem nye spanske gloser, ta 30 situps eller gjøre 15min yoga. Kanskje til og med litt meditasjon. Det burde jo være mulig sånn ute på åpent hav?

Det har alltid vært meg et mysterium hvorfor man ikke klarer gjennomføre slike intensjoner. Det er jo ikke det at det krever så mye. Hverken tid, penger eller energi. Og jeg vil virkelig! Det står nok ikke på viljestyrken. Eller gjør det? Har jeg ikke nok viljestyrke? Jeg klarer jo å pusse tennene opp til flere ganger i døgnet. Og hvis jeg hadde satt meg fore å se en episode av Dexter hver eneste dag, så skal du se det hadde blitt gjennomført. Men trening, terping og andre «fornuftige» ting ligger nok ikke til min natur. Hva er trikset? Jeg husker at når jeg var yngre lå jeg ofte i sengen før jeg sovnet og tenkte at kanskje jeg våkner i morgen som en annen person. Med annet utseende og en annen familie. Jeg lurte på hvordan jeg skulle forholde meg til å våkne i en annen hvirkelighet. Da jeg ble eldre begynte jeg å håpe på å våkne som treningsnarkoman. Eller i alle fall som litt sprekere. Så jeg kunne være flink som så mange av vennene mine. De løper i skogen i timevis uten å få barnåler i skoene eller sevje på jakka. De tar lett en cooper-test-runde før kveldsmat og har fremdeles tid til å pusse tennene. Jeg surfer på nett etter enkle løsninger. All-in-one vitaminer, språkkurs man kan lytte til mens man sover og armbånd med elektromagneter som skal gi deg bedre helse. Det funker selfølgelig aldri. Så de neste tre ukene skal være en test. Jeg skal sette meg som mål å gjøre følgende: lære 3 spanske gloser hver dag (med bøyinger) ta 30 sit-ups sitte 20 minutter alene (uten å sovne) og forsøke å IKKE tenke (kalles vel meditasjon) Forhåpentligvis kommer vi over innen julaften og da skal dere få rapport!

Await further information…

K