«Jeg kjeder meg…» Jeg ser på Andrea som for å be om å blir aktivisert. Klokka er 12:30 og vi har seilt i 3 timer. Til nå har jeg vasket klær, laget kaffe, drukket kaffe, solt meg, lest bok, røyka menthol sigarett (NEI, DET HAR JEG SELVFØLGELIG IKKE!), trent og bada. Andrea ser på meg, snur seg mot det blikkstille havet, peker og sier «How about a baby dolphin?». Den vesle karabaten hopper muntert rundt, bryter overflater med et lite puff og vrir snuten ned i mørket igjen. Jeg blir aktivisert i noen minutter ekstra før babyen er ute av syne.

Soling slår i hjel den neste halvtimen før jeg putter iPoden i ørene (ikke hele ipoden, såklart. Bare headsettet), setter på Robbie Williams’ versjon av Beyond the Sea, og gjør meg klar for 5 timer rorvakt med ca 2 knop vind. Jeg tar meg selv i å undre på om det venter noen på meg også. Der ute, beyond the sea. Når man står til rors på en seilbåt og stirrer ut over blikkstille hav med supertanker i hodet, funker den teksten ganske bra.

Foreløpig har jeg ikke bestemt meg for hva som er verst. Ekstremt mye vind eller null vind. Med mye vind kan man i alle fall gjøre noe. Reve, ta inn seilareal eller på annet vis begrense omfanget av belastningen på rigg og seil. Med null vind kan man ikke gjøre stort annet enn å vente. Vente, drive og speide etter mørke felter på vannet. De mørke flekkene som lover mer vind. Som lover mer bevegelse enn 0.7 knop. Jeg myser mot solen og synger med på et par låter av Maroon 5. Ipod på shuffle. Fetteren har et ørlite problem med min populærbaserte musikksmak. Jeg hører egentlig bare på musikk (Noen vil vel nekte for at Robbie og Maroon 5 kvalifiserer. Ikke sant, Torgeir?). Men, jeg er ganske altetende. En vakt ved roret kan inkludere både Robbie, Adam Levine, Pavarotti, Fall Out Boy og Foo Fighters. Hvis noen har et problem med det, så er vel DET i seg selv et større problem.

Jeg lytter, synger, tenker litt på folk hjemme, litt på solkrem, litt på vind og litt på om jeg bør ta av singletten og sitte i bikini. Jeg tenker ikke på regninger, panelovner, deadlines eller timelister. Jeg tenker ikke på oppussing av badet eller at jeg trenger ny vinterjakke. Jeg vandrer videre inn i mitt eget hode. Mot savn, kjærlighet, ulike personligheter, individuell lykke, tilhørighet og drømmer. Fremdeles har jeg ikke klart å sette fingeren på hva noe av dette innebærer for meg på denne turen. Savn er den enkleste. Jeg savner ganske mye. Ganske mange. Men, på en god måte. Jeg vet jeg egentlig kan dra hjem og treffe venner og familie når som helst. Ingen holder meg her og jeg kan alltids sette meg på et fly til Norge (Ryanair flyr for 49,- fra Palermo til Oslo). Men jeg gjør det ikke. Fordi jeg har det fint her. Fordi jeg, på tross av usikkerhet rundt om jeg faktisk er ei seilejente, ikke tenker på regninger eller timelister. Jeg tar et oppgjør med meg selv. Jeg er på leiting og vet ikke hva jeg kommer til å finne.

Tankerekken blir avbrutt av litt lange puff-puff lyder. Jeg speider ut mot horisonten etter delfiner. Slappe, deilige delfiner som sklir gjennom vannet og bryter overflaten nesten uten å lage ringer. Et stykke unna båten ser jeg en finne bryte. Den er større og tregere enn jeg hadde forventet. «Hval?» roper jeg litt usikkert. «Eller? Kankje en tjukk, svæææær delfin. Eller?».

To middels store hvaler puster tungt ved siden av hverandre og skyver de hvite, runde snutene sine opp og ned etter tur. De ser ut som Amerikanske synkronsvømmere på Halloween. Helt i takt og i fjonge kostymer. Som om de har øvd inn et lite show for de som er til stedet for å bivåne. Og det er vi. Vi følger hvalenes dans gjennom vannet til de forsvinner under uten å komme opp igjen. Slike øyeblikk er grunnen til at jeg er her. De er grunnen til at jeg finner meg i «nordmenn-i-trøbbel-i-utlandet»-sveis og endeløs filing av hælene. At jeg svelger ekstra mye for å unngå å gråte når jeg ikke kan ringe Sivert på bursdagen hans. Jeg har sendt han pakke og skal ringe så fort jeg har mulighet. I stedet for å være trist fordi jeg ikke kan ha alle rundt meg hele tiden, skal jeg prøve å dele. Prøve å formidle stillheten, puffene, lyden av vinden som kommer, følelsen av å lese bok alene på en perfekt strand og frustrasjonene rundt det å bo fire mennesker i ett skrog. Jeg vet det aldri kan formidles riktig eller godt nok. Men, jeg skal prøve…

K